Huset i Bergen er solgt og nye utfordringer venter
Nye utfordringer venter, på mange plan som vanlig. Det er noe nytt å være trebarnsmor å bo i en urban by hvor tempoet er høyt stort sett hele tiden. Det er først nå at jeg har skjønt det jeg har lest i norsk litteratur oppigjennom. Det med at mor og barna er på sommerhuset i østlandsområdet hele sommeren mens far pendler på jobb til byen. Lars Saabye Kristensen har blant andre beskrevet dette. Riktignok var dette i gamle dager, men jeg har på følelsen at det er mange rundt meg som har en hytte på fjellet, eller en hytte ved sjøen som de drar til i tid og utide. Osloskolen har innført strenge fraværsgrenser som setter en stopper for noe av den moroa, noe som kan forstås og er bra. Men følelsen av å lengte bort til rolige og idylliske omgivelser forstår jeg, for jeg kommer fra landet og fjellet, og det er jammen flatt og til tider bråkete her i Oslo. Spesielt om sommeren kjenner jeg på det. Jeg bor på Smestad rett ved smestadkrysset og ring 3.
Jeg er fantastisk heldig, og det er ikke meningen å klage, jeg bare beskriver hva jeg opplever, og jeg er ikke på noen måte ikke bevisst på hvor heldig jeg er. Den konstante støyen for meg er bare uvant da jeg kommer fra landet. Så langt du kan komme på landet i Bergen faktisk. Hadde man kunne kjørt over fjellene hvor mitt barndomshjem ligger ved, hadde man kommet rett til Samnanger.
Min mor er yngst av ni søsken, og min morfar hadde en av de største melkeproduserende gårdene i Fana... Dessverre er melkeproduksjonen forbi, men fjellene og luktene består da blåbærlyng og gressende kyr fra nabogårdene fortsatt er der. Det er forunderlig at min livssituasjon er som den er. For de som kjenner meg forstår nok hva jeg mener, men jeg har ikke lyst til å utdype noe mer om det. Men jeg kunne på ingen måte ha forutsett dette som jeg nå er i, til tross for at jeg virkelig var en naiv drømmer i mine ungdomsår. Jeg som syklet og syklet milevis for å ha sosial kontakt med andre ungdommer, og som håpet at Rune Larsen skulle hoppe ut av skogen og oppdage mitt sangtalent. For jeg sang mye når jeg syklet. Jeg hadde jo ikke teknologiske hjelpemidler jeg kunne benytte meg av, og det var ganske kjedelig å sykle så lenge alene. Så jeg sang. Idag hadde jeg nok heller lyttet til musikk på iphonen min. Det ironiske er jeg er gift med en hardtarbeidende kunstner som lever av talentet sitt. Jeg selv er høyskoleutdannet, og ønske om å jobbe med mennesker ble min greie. Jeg hadde på ingen måte selv talent nok for sang, men jeg har hatt og har innblikk i livet som leves hvis man har det.
Men min livssituasjon er altså en overraskelse for meg. Det har vært, og er mye hardt arbeid. Flere valg, ubevisste og bevisste er blitt gjort uten at jeg nødvendigvis har kontroll over det.
Men nå satser vi altså hardt på en ny plass i Oslo området, og dette blir vårt "på landet" sted. Hus i Oslo koster, og det gapes så høyt man tror man kan. Det er utfordringer i fleng med det nye husprosjektet vårt...på et emosjonelt plan er jeg usikker og redd, på et rasjonelt plan så tenker jeg at dette blir det beste for oss på lang sikt. Nå har vi bodd på Smestad siden 2014, og røttene har på en måte satt seg litt her selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk til å bo her. Logistikken med barna går bra nå, og det er deilig at hverdagene fungerer. Det føles egentlig absurd å skulle rehabilitere et hus til å flytte på oss nå! Det med å bygge redet har jeg gjort, og jeg må innrømme at jeg har mistet litt piffen. Vi bor jo fint, og hverdagene går rundt, og barna har venner her på Smestad. MEN den rasjonelle delen av meg har troen på at dette blir veldig bra for oss.
Jeg håper å kunne flytte med gjengen min til Ormøya til neste høst!! Legger ved noen bilder som er tatt i fjor vinter og et bilde fra gamle dager. Jeg synes lyset der ute er fantastisk! Skulle ønske jeg var kunstner!!
 |
| Båthuset som vi disponerer |
 |
| Om sommeren er huset omringet av grønne bladet |
 |
| Legg til bildetekst |
