tirsdag 25. oktober 2016

Villa Godheim og "Cockhaven"


Når jeg søker etter gamle foto fra Ormøya, dukker blant annet dette opp i Digitalt museum. Det har vært litt av et parkanlegg på Omøya i gamle dager. Villa Godheim, som du ser kroner på toppen her, finnes dessverre ikke mere.  På et eller annet tidspunkt ble det bestemt å bygge rekkehus i dette området. Disse rekkehusene har en fantastisk hage og utsikt ut mot området som du ser under. Parken er driftet av kommunen. Rester av andedammen finnes fortsatt.


Villa Godheim

Villa Godheim, Gnr.198 bnr. 4, ( i dag Cockhaven boligområde/rekkehus.) Villa Godheim ble bygget ca. 1870, og ble overtatt av konsul Ludvig Christiansen i 1887. Han førte stort hus, blant gjestene var bl.a. Fritjof Nansen, Christian Michelsen, Jacob Sverdrup, m.fl. Rester av parken er bevart. Venstre del mot sjøen eies av Oslo kommune og er friareal.

Idag finnes det ikke spor etter dette huset annet enn eventuelt flaggstangen og rester av hagen. Den er ikke opparbeidet som den en gang var, men man kan fortsatt se andedammen og parken er meget pittoresk om sommeren og om vinteren. Jeg får litt "Skomaker Andersen følelse" om vinteren da det går an å gå på skøyter der. Om sommeren får jeg litt angst og tenker på "Farvel Rune" boken. Ved andedammen er der nemlig en lekeplass. Vannet må barna bare straks lære seg å respektere og "frykte". Jeg må finne den rette balansegangen. Jeg kjenner litt på frykten av å bo så nærme sjøen med tre barn. Heldigvis blir minstemann større før vi flytter inn. Han vil være tre år, og kanskje er det da litt lettere å fortelle og lære han ting til. Nå bør redningsvesten på med en gang vi går ut av bilen, for han er lynrask og plutselig er han borte. Da løper jeg som gal ned mot sjøen.. 





Andedammen med gamle ærverdige kastanjetrær



"Cockhaven" boligene har fantastisk hage og utsikt



Sti ned mot sjøen

Utsikt fra den nederste boligen, bildene er funnet herfra: http://m.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=42001251

Høsten er definitivt her

Oversiktbilde av Ormøya. Hvis du ser den mørkerøde bøken "nord" på øyen så ser du hvor vi skal bygge og bo.



"Cockhaven", et underlig navn. Lurer på hvorfor det går under det navnet?

tirsdag 11. oktober 2016

Noe inspirasjon for kjøkkenplanen



Vi har endelig valgt et entreprenørfirma etter mye om og men. Nødvendig oppmåling og befaringer er gjort. Nå biter jeg litt negler mens jeg venter på at de skal komme tilbake med et budsjett, og prøver å tenke kjøkken. Instagram er jammen god å ha i blant, man kan jo bla i timesvis! Det er ikke det samme som å sitte med et magasin, men nesten! 

@innredningsfotografen@34kvadrat


@innredningsfotografen

@interior_styling og @inspirasjonsguidennorge 

Jeg har alltid likt marmor, men det siste året har marmor tatt av innen interiør. Man kan finne det på alt fra såpedispensere, telefoncovere og det finnes "plastfilmmarmor" som man kan dekorere sin gamle møbler med, eller macen for den saks skyld! Så jeg er redd jeg går lei dette med marmor hvis jeg velger noe som er så på moten akkurat nå. Det samme gjelder gullarmaturer, knagger og knotter. For når jeg skal velge i virvaret av muligheter, håper jeg å velge noe som jeg ikke går lei av innen tre år. Vanskelig, for jeg synes marmor og gull er virkelig fint akkurat nå. Argument mot lys marmor er at det er stein med porer som det lett settes flekker i. Sitron og te er døden for marmor, og det er jo kanskje litt dumt da å ha det på kjøkkenet?




søndag 9. oktober 2016


Huset i Bergen er solgt og nye utfordringer venter



Nye utfordringer venter, på mange plan som vanlig. Det er noe nytt å være trebarnsmor å bo i en urban by hvor tempoet er høyt stort sett hele tiden. Det er først nå at jeg har skjønt det jeg har lest i norsk litteratur oppigjennom. Det med at mor og barna er på sommerhuset i østlandsområdet hele sommeren mens far pendler på jobb til byen. Lars Saabye Kristensen har blant andre beskrevet dette. Riktignok var dette i gamle dager, men jeg har på følelsen at det er mange rundt meg som har en hytte på fjellet, eller en hytte ved sjøen som de drar til i tid og utide. Osloskolen har innført strenge fraværsgrenser som setter en stopper for noe av den moroa, noe som kan forstås og er bra. Men følelsen av å lengte bort til rolige og idylliske omgivelser forstår jeg, for jeg kommer fra landet og fjellet, og det er jammen flatt og til tider bråkete her i Oslo. Spesielt om sommeren kjenner jeg på det. Jeg bor på Smestad rett ved smestadkrysset og ring 3.

Jeg er fantastisk heldig, og det er ikke meningen å klage, jeg bare beskriver hva jeg opplever, og jeg er ikke på noen måte ikke bevisst på hvor heldig jeg er.  Den konstante støyen for meg er bare uvant da jeg kommer fra landet. Så langt du kan komme på landet i Bergen faktisk. Hadde man kunne kjørt over fjellene hvor mitt barndomshjem ligger ved, hadde man kommet rett til Samnanger.

Min mor er yngst av ni søsken, og min morfar hadde en av de største melkeproduserende gårdene i Fana... Dessverre er melkeproduksjonen forbi, men fjellene og luktene består da blåbærlyng og gressende kyr fra nabogårdene fortsatt er der. Det er forunderlig at min livssituasjon er som den er. For de som kjenner meg forstår nok hva jeg mener, men jeg har ikke lyst til å utdype noe mer om det. Men jeg kunne på ingen måte ha forutsett dette som jeg nå er i, til tross for at jeg virkelig var en naiv drømmer i mine ungdomsår. Jeg som syklet og syklet milevis for å ha sosial kontakt med andre ungdommer, og som håpet at Rune Larsen skulle hoppe ut av skogen og oppdage mitt sangtalent. For jeg sang mye når jeg syklet. Jeg hadde jo ikke teknologiske hjelpemidler jeg kunne benytte meg av, og det var ganske kjedelig å sykle så lenge alene. Så jeg sang. Idag hadde jeg nok heller lyttet til musikk på iphonen min. Det ironiske er jeg er gift med en hardtarbeidende kunstner som lever av talentet sitt. Jeg selv er høyskoleutdannet, og ønske om å jobbe med mennesker ble min greie. Jeg hadde på ingen måte selv talent nok for sang, men jeg har hatt og har innblikk i livet som leves hvis man har det.
Men min livssituasjon er altså en overraskelse for meg. Det har vært, og er mye hardt arbeid. Flere valg, ubevisste og bevisste er blitt gjort uten at jeg nødvendigvis har kontroll over det. 
Men nå satser vi altså hardt på en ny plass i Oslo området, og dette blir vårt "på landet" sted. Hus i Oslo koster, og det gapes så høyt man tror man kan. Det er utfordringer i fleng med det nye husprosjektet vårt...på et emosjonelt plan er jeg usikker og redd, på et rasjonelt plan så tenker jeg at dette blir det beste for oss på lang sikt. Nå har vi bodd på Smestad siden 2014, og røttene har på en måte satt seg litt her selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk til å bo her. Logistikken med barna går bra nå, og det er deilig at hverdagene fungerer. Det føles egentlig absurd å skulle rehabilitere et hus til å flytte på oss nå! Det med å bygge redet har jeg gjort, og jeg må innrømme at jeg har mistet litt piffen. Vi bor jo fint, og hverdagene går rundt, og barna har venner her på Smestad. MEN den rasjonelle delen av meg har troen på at dette blir veldig bra for oss. 
Jeg håper å kunne flytte med gjengen min til Ormøya til neste høst!! Legger ved noen bilder som er tatt i fjor vinter og et bilde fra gamle dager. Jeg synes lyset der ute er fantastisk! Skulle ønske jeg var kunstner!!













Båthuset som vi disponerer



Om sommeren er huset omringet av grønne bladet



Legg til bildetekst