(FOTO: FRANCESCA ALVIANI PHOTOGRAPHY, IMOTIV (DIAKRIT)
Foto: Meg
Gresset har grodd i Bergen og vi har ikke hatt muligheten til å være der. Dessverre har vi besluttet å selge våres første ordentlige hjem hvor vi har lagt ned utallige arbeidstimer og bestemt hver minste detalj.
Det er vemodig å legge denne perioden og visjonen om hvordan livet skulle bli, bak seg. Livet blir ikke alltid som forventet. Vi gikk " all inn" for å rehabilitere dette huset og drenere og fikse hagen for her skulle jo vi bo resten av livet! Naivt kanskje, men jeg var nybakt tobarnsmor og bygget redet mitt med hele meg som innsats. De hverdagslige gode øyeblikkene og utfordringene ble likevel ikke som vi hadde håpet da far i huset pendlet og var mye borte. Det er fint å kunne dele gleden og opplevelser med den man er sammen med. Det gikk fint lenge, i mange år og hadde nok gått ok hvis vi var tvunget til å bli. Barna har vokst opp med at slik er det og manglet aldri noe. Å savne noen er jo på sitt vis sundt men etter ti år sammen med pendling besluttet vi å dra med til Oslo siden jobben hans er der.
Tidlig skisse av planen for hus og hage
Når man har små barn hvor det skjer så mye hele tiden så føltes det helt feil at far ikke skulle få oppleve det. For oss som familie var det det eneste riktige å gjøre, men vi dro fra venner og familie og savnet etter jernaldrene fettere og kusiner har vært og er stort. Ikke minst mangelen det er å ikke ha foreldre/besteforeldre eller søsken å lene seg på.
Første året i Oslo tror jeg at jeg gikk gjennom en slags kjærlighetssorg. Sorgen over det som ikke ble og angsten for det ukjente var ganske stor. Spranget fra der jeg var på plass i hus og hjem, hadde jobben min som fysioterapeut med gode kollegaer, var stort.
Å "gi slipp" og tenke "jaja" har aldri vært en styrke hos meg. Jeg er sikkert altfor vemodig og knyttet til det jeg er i som er trygt. Jeg gjennomfører alltid det jeg har tenkt og har planlagt om jeg liker det eller ikke. Men min manns liv kontrollerer ikke jeg og jeg har brukt lang tid på å forsone meg med at det er i Oslo jeg nå bor. Jeg har hele tiden tenkt at det er midlertidig og tatt ett år av gangen. Ting skjer plutselig har jeg lært. Kanskje jeg er et følelsesmenneske og det er jammen slitsomt iblant. Min mann er en evig ressurs og forholder seg stort sett pragmatisk til alt som skjer. Det er ikke en utfordring han ikke tar på strak arm. Jeg skal liksom gjennom en bølge av følelser før jeg finner meg i ting og lander på beina og tenker dette er det beste og slutter å dvele ved det. Kanskje er det fordi jeg er minst av tre søstre, jeg er iallfall ikke sikker i min sak når det kommer til avgjørelser som omhandler meg og mitt. Mine fine familiemedlemmer vil jo så gjerne ha oss tilbake til Bergen! Det er en kjærlighetserklæring og jeg kjenner fortsatt på den dragningen at jeg har lyst å gjøre som de vil. Det er rart å bli voksen og ansvarlig og måtte forholde seg til sin egen lille familie og gjøre det som er best for oss.
Heldigvis er det ikke langt mellom Oslo og Bergen.... Men hverdagene i Bergen til de jeg er glad i og øyeblikkene de inneholder, det går jeg glipp av.
FOTO: FRANCESCA ALVIANI PHOTOGRAPHY, IMOTIV (DIAKRIT)
Her kan dere se til salgs annonsen på huset på Finn.no
Etter å ha leid ut huset i Bergen i nesten tre år har vi altså besluttet å selge det. Vi har bodd midlertidige plasser i Oslo og innså at vi med tanke på barna og skolegang måtte finne et permanent sted bo. Vi kommer jo fra landet og er bortskjemt på fred og ro og plass. Det er et høyere tempo i Oslo og det liker jeg, men ikke alltid. Med tre barn å veilede og ta vare på er man ikke alltid sikker på om man gjør ting rett på mange plan
Sånn bomessig vil jo man gjerne ha i pose og sekk men det har sin pris i Oslo-området! Håper vi kan klare å skape et hyggelig hjem i hovedstaden også! Det blir spennende å se om vi kommer i mål. Det koster å rehabilitere og renovere hus fra 1800-tallet. Det vet jeg alt om og budsjettet er ganske stramt. Legger ved finnannonsen på huset vi har overtatt nå for dem som er nysgjerrig. Villa Heimli heter det og vi føler oss veldig heldige som skal få bo der. Litt skummelt er det med et så stort prosjekt. Det er ikke blitt gjort noe endringer innvendig siden 60-tallet og likhetstrekkene stilmessig fra hvordan Fanahammeren så ut før vi begynte er slående. Nå gleder jeg meg til å komme i gang!
Her er annonsen på den "nye" utfordringen vår
Vi er såvidt begynt å rive innvendig! Nå har vi først og fremst fokus på huset i Bergen, på Fanahammeren, som skal selges.
Wish me luck!
